MANGLENDE RETTSSIKKERHET FOR VÅPENEIERE.

Gal praktisering av regelverket

Det har i den senere tid vært skrevet flere artikler i skyttermiljøet om at det enkelte våpenkontor og Politidirektoratet ikke opptrer i samsvar med gjeldende regelverk i våpensaker. Forholdet er også tatt opp av Norsk Våpeneierforbund i forbindelse med høringsuttalelse til forslaget til ny våpenlov, og gjennom ulike innspill til Justis- og beredskapsdepartementet. 

Som fast advokatforbindelse for Norsk Våpeneierforbund har vårt advokatfirma i en årrekkebistått våpeneiere i klagesaker om avslag på våpensøknader og inndragelse av våpenkort. Vår erfaring fra disse sakene er at våpenkontorene, og især klageorganet Politidirektoratet, gjennomgående praktiserer regelverket vilkårlig og galt. Hovedproblemet er at Politidirektoratet i klagesaker over vedtak fra våpenkontorene, ikke er villig til å foreta noen reell og uhildet vurdering av klagers faktiske og rettslige innsigelser.

I tillegg har vi mange eksempler på at Politidirektoratet først forhåndsinstruerer det enkelte våpenkontor om saksbehandlingen under behandlingen av våpensøknader, uten tilstrekkelig kjennskap til sakens faktum. Etter at våpenkontoret har truffet vedtak i samsvar med instruksen og dette påklages av skytteren, er det Politidirektoratet som også behandler klagen. Dette innebærer at det i disse sakene ikke er noen reell toinstansbehandling av klagen, hvilket er i strid med forvaltningslovens klagesystem. Denne type forutgående innblanding fra klageorganet er heller ikke egnet til å inngi den nødvendige tillit overfor det rettssøkende publikum med hensyn til at Politidirektoratet foretar uavhengig og forsvarlig saksbehandling i forbindelse med klager i våpensaker. 

Manglende overprøving gjennom domstolsbehandling

Den økonomiske interessen i våpensaker er normalt er liten. Av den grunn er det få våpeneiere som er villig til å ta den økonomiske og personlige belastningen det er å overprøve Politidirektoratets vedtak gjennom en domstolsbehandling. Mange avstår også å bringe sin sak inn for domstolene fordi politiet feilaktig påstår at vedtak i våpensaker hører inn under «det frie forvaltningsskjønnet». I følge politiet kan denne type saker derfor ikke overprøves av domstolene. Det manglende «riset bak speilet» gjennom domstolsprøving har derfor medført at Politidirektoratet ofte opptrer egenrådig og i strid med regelverket i forhold til den enkelte våpeneier.

Vår erfaring er at våpenkontorene og Politidirektoratet ser ut til å glemme at de ikke skal opptre som politi i våpensaker, men som forvaltningstjenestemenn. Våpensaker skal derfor behandles i samsvar med forvaltningslovens saksbehandlingsregler. Dette innebærer blant annet at de beviskrav som stilles i forvaltning, også vil gjelde i våpensaker. Videre plikter både våpenkontorene og Politidirektoratet å foreta et individuelt og konkret skjønn i forhold til våpensøknader og i den enkelte klagesak.Som jeg vil komme tilbake til er dette ofte ikke tilfelle i våpensaker.

Bruk av Sivilombudsmannen som «vaktbikkje» i våpensaker

For Norsk Våpeneierforbund har det i alle år vært viktig å få en avklaring av prinsipielle spørsmål i tilknytning til myndighetenes praktisering og forståelse avvåpenloven. Norsk Våpeneierforbund har derfor, i samarbeid med vårt advokatfirma, påklagd enkelte av Politidirektoratets avslag i klagesaker til Sivilombudsmannen. Et overordnet mål med å engasjere seg i disse sakene er å få Politidirektoratet til å opptre i samsvar med god forvaltningsskikk overfor de private parter, og forhindre at etaten utøver myndighetsmisbruk.

Det foreligger nå uttalelse fra Sivilombudsmannen i flere av disse sakene, hvor det slås fast at Politidirektoratet har lagt til grunn gal forståelse av regelverket. I det følgende vil det bli foretatt en kortfattet gjennomgang av enkelte av sakene som er vurdert av Sivilombudsmannen, ogsomantas å ha prinsipiell betydning for øvrige våpeneiere og skyttere.

Manglende hjemmel for Politidirektoratet til å gi forbud mot erverv av visse våpentyper i form av rundskriv

En av disse sakene har bakgrunn i at Justisdepartementet for flere år siden besluttet å delegere klagebehandling og utarbeidelse av retningslinjer for behandlingen avvåpensaker til Politidirektoratet. Som følge av dette utarbeidet Politidirektoratet en rekke svært detaljerte rundskriv til landets politimestre om hvordan våpensaker og regelverket skulle praktiseres overfor våpensøkere. Rundskrivene ble imidlertid ikke bare gitt som retningslinjer til bruk ved våpenkontorenes skjønnsutøvelse i den konkrete sak, men som absolutt forbud mot visse våpentyper. Ut fra det dagjeldende regelverket var det kun Justisdepartementet som kunne gi slike forbud, og da i form av forskrift.

Praksisen med utstrakt bruk av denne type interne rundskriv reiser flere alvorlige og prinsipielle betenkeligheter i form av for stor grad av delegering av lovgivningsmyndighet til Politidirektoratet, uforutsigbarhet for den enkelte våpeneier samt fare for utstrakt embetsmannspolitikk ved stadige endringer og innføring av nye bestemmelser. I motsetning til lover og forskrifter publiseres ikke Politidirektoratets interne rundskrivpå en slik måte at de er allment tilgjengelig for den private part. Dette tilsier at materielle regler i form av forbud ikke inntas i rundskriv.

Politidirektoratets utarbeidelse av rundskriv til bruk i en konkrete klagesak

Saken som ble påklagd til Sivilombudsmannen med vår bistand gjaldt våpenkontorets tilbakekall av våpentillatelse og senere avslag på ny søknad om ervervstillatelse av revolver av typen Smith & Wesson kaliber .500 magnum. Avslaget var begrunnet med henvisning til et rundskriv, som var utarbeidet av Politidirektoratet under saksgangen, og til bruk i den konkrete klagesaken.

Saksgangen var som følger; Først fikk skytteren innvilget sin søknad om å inneha angjeldende revolver av det lokale våpenkontoret. Da Politidirektoratet fikk kjennskap til innvilgelsen, ble våpenkontoret instruert til å tilbakekalle tillatelsen. Instruksjonen ble begrunnet med atdet lokale skytterforbundet ikke hadde den aktuelle våpentypen på sitt program. Når vedtak om tilbakekall ble truffet av våpenkontoret hadde skytteren meldt seg inn i en annen skytterorganisasjon, som hadde våpentypen i sitt program. Siden vilkårene for våpenerverv var oppfylt frarådet våpenkontoret skytteren å påklage vedtaket om tilbakekall, og anbefalte ham om i stedet å søke om ny tillatelse. 

I mellomtiden, og uten skytterens viten, hadde Politidirektoratet sørget for å utarbeide ”Rundskriv 2008/003” med forbud mot "…ervervstillatelse på pistoler/revolvere som har et kaliber hvor kulediameteren er større enn 455.” I rundskrivet nevnes den eksakt samme våpentypen som skytteren søkte om tillatelse for, som eksempel på våpentype som det ikke skulle gis tillatelse til å erverve.

Ny søknad ble deretter innsendt av skytteren i tråd med våpenkontorets anbefaling. Søknaden ble så avslått av samme våpenkontor med henvisning til forbudeti det nye ”Rundskriv 2008/003”.

Våpenkontorets avslag ble påklaget til Justisdepartementet med bistand fra undertegnede. I stedet for at klagen ble behandlet av Justisdepartementet, ble vedtak om å opprettholde avslaget truffet av Politidirektoratet. Avslaget ble begrunnet med henvisning tilrundskrivet som etaten selv tidligere hadde sørge for å utarbeide til bruk i den konkrete klagesaken. Noen vurdering av de relativt omfattende faktiske og rettslige innsigelser som var fremmet i klagen, eller av kravet om at Justisdepartementet var rett klageinstans, ble ikke foretatt av Politidirektoratet.

For å få en prinsipputtalelse i saken ble Politidirektoratets vedtak påklaget til Sivilombudsmannen i en omfattende klage fra undertegnede. I klagen ble det blant annet anført at Politidirektoratet ikke hadde hjemmel til å utarbeide ”Rundskriv 2008/003” med forbud mot angjeldende våpentype. Dette fordi det per tidspunktet for utarbeidelse av rundskrivet i 2008, ikke forelå noen delegasjon fra Justisdepartementet til Politidirektoratet med myndighet til å forby erverv av særlige typer skytevåpen. Konkret hjemmel for Politidirektoratet til å nedlegge slikt forbud på nærmere betingelser i forskrifts form, ble gitt først i § 6 i den någjeldende våpenforskrift av 25.06.2009, og således lenge etter ikrafttredelse av ”Rundskriv 2008/003” den 04.03.2008.

I klagen ble det også anført at forbudet i rundskrivet under enhver omstendighet var usaklig og vilkårlig, at det forelå myndighetsmisbruk overfor skytterenog at Justisdepartementet skulle ha vært klageinstans for å få en reell toinstansbehandling av klagen.

På bakgrunn av en grundig gjennomgang av sakens faktiske og rettslige anførsler ga Sivilombudsmannen i «Uttalelse sak 2011/486» klager medhold i at Politidirektoratet manglet hjemmel til å utstede forbudet i ”Rundskriv 2008/003”. Av uttalelsen hitsettes følgende:

«Slik jeg ser saken, hadde altså Politidirektoratet ikke adgang til å gi generelle bestemmelser om forbud mot våpentyper i 2008. Instruksjonsretten som overordnet myndighet strakk ikke så langt. Slik den rettslige situasjonen var i 2008, måtte direktoratet ha henvendt seg til Justis- og politidepartementet, som deretter kunne gitt slike bestemmelser.

……..

Etter dette må jeg konkludere med at Politidirektoratet ikke hadde myndighet til å nedlegge et generelt forbud mot den aktuelle våpentypen i 2008. Rundskriv 200(/003 har som nevnt en slik bastant utforming at det må vurderes som et forbud gitt i form av instruks, ikke som en retningslinje ved skjønnsutøvelsen.»

I tillegg uttalte Sivilombudsmannen følgende om klagers anførsel om at Justisdepartementet var rett klageinstans;

«Jeg er enig i at As sak ikke har vært gjenstand for en reell toinstansbehandling, i strid med forvaltningslovens klagesystem. Det er ikke hjemmel i våpenloven for en avvikende ordning og heller ikke andre grunnlag for dette, etter det jeg kan se. Klagen burde etter mitt syn vært behandlet av Justis- og politidepartementet, slik A ønsket.»

Tilbakekall av våpenkort grunnet psykiske lidelser og medisinbruk m.v.

Vårt advokatfirma har på oppdrag fra Norsk Våpeneierforbund også bistått våpeneiere som har fått inndratt sine våpen grunnet psykiske lidelser og medisinbruk som følge av dette. I disse sakene har inndragelse vært begrunnet med henvisning til vilkårene som Politidirektoratet har inntatt i punkt 3.8.4 i Rundskriv 2009/009. Rundskrivet lyder som følger;

”Ved psykiske lidelser som gir grunnlag for tvil om hvorvidt vedkommende er skikket til å inneha skytevåpen, skal våpenkortet omgående tilbakekalles. Etter direktoratets praksis kreves at det går minst ett år etter at personer som har hatt psykiske problemer blir helt friskmeldt og helt uavhengig av medikamenter til de igjen kan erverve og inneha skytevåpen.”

En av sakene gjaldt en våpeneier som fikk inndratt sine våpen av våpenkontoret fordi politiet hadde mottatt en anonymbekymringsmelding om at vedkommende hadde hatt et kortvarig og frivillig opphold i en lukket psykiatrisk institusjon. Årsaken til den frivillige innleggelsen var en akutt belastningslidelse i etterkant av et samlivsbrudd og en opprivende arvetvist. Våpeneieren, som verken brukte psykofarmaka eller medisiner mot depresjon, kom tilbake i full jobb igjen kort tid etter innleggelsen.

Vedtaket om inndragelse ble påklaget til Politidirektoratet. I klagen ble det gitt en grundig tilbakevisning av det faktiske grunnlaget som var anført som begrunnelse for våpenkontorets vedtak. Det ble også fremlagt skriftlige uttalelser fra medisinsk sakkyndige, som konkluderte med at våpeneieren var fullt ut friskmeldt. Til tross for at klager hadde oppfylt beviskravene for å være friskmeldt, avviste Politidirektoratet klagen med følgende begrunnelse:

”innleggelsen og behandlingen på psykiatrisk sykehus gir et selvstendig grunnlag for

å kunne tilbakekalle våpenkortet for å se an klageren over noe tid … ”

En annen sak gjaldt et tilfelle hvor våpeneier frivillig gikk med på en kortvarig innleggelse på psykiatrisk institusjon. Mens han var innlagt ble våpnene hans inndratt av politiet. Våpeneiere innhentet en legeerklæring om at han var friskmeldt og ba om å få tilbake sine inndratte våpen fra våpenkontoret. Dette ble avslått av våpenkontoret og det ble fattet vedtak om tilbakekall av våpenkortet m.v. I klage til Politidirektoratet ble det fremmet omfattende faktiske og rettslige anførsler til vedtaket. Den viktigste rettslige anførselen var at Politidirektoratet manglet hjemmel til å innta og anvende den type absolutte vilkår som er gitt i punkt 3.8.4 i Rundskriv 2009/009.Våpenkontorets vedtak ble likevel fastholdt av Politidirektoratet med henvisning til Rundskriv 2009/009, og uten noen vurdering av klagers utførlige klagegrunner og anførsel om manglende hjemmel.

Etter å ha innhentet ytterligere spesialisterklæringer om at det ikke var noe helsemessige grunner til å nekte tilbakelevering av de beslaglagte våpnene, ble søknad om å få utlevert våpnene på nytt innsendt til våpenkontoret. Også dette ble avslått av våpenkontoret og fastholdt av Politidirektoratet, uten annen begrunnelse enn henvisning til rundskrivet.

For å få en uhildet vurdering avvåpenkontorenes og Politidirektoratets praktisering av regelverket i de nevnte klagesakene, innsendte vårt advokatfirma klage til Sivilombudsmannen på vegne av våpeneierne.

I klagene ble det anført at det forelå feil ved den saksbehandling, rettsanvendelse og bevisvurdering som våpenkontorene og Politidirektoratet hadde foretatt i sine vedtak. I begge klagene ble det fremlagt oppdaterte spesialisterklæringer, som bekreftet at de angjeldende våpeneierne var friskmeldte etter sine frivillige innleggelser.

I den ene saken ble det sågar fremlagt dokumentasjon på at Fylkesmannen, til tross for klagers bipolare sykdom og medisinbruk, hadde innvilget hans søknad om dispensasjon fra helsekravene vedrørende førerkort for tung lastebil til bruk i yrkessammenheng. Innvilgelsen var begrunnet med at det var fremlagt spesialistuttalelser fra medisinsk hold som anbefalt dispensasjon.

Poenget i denne sammenheng er at de samfunnsmessige og medisinske hensyn som Fylkesmannens vektla vedrørende dispensasjonssøknaden, langt på vei må anses som sammenlignbare med de kriteriene som er relevante i forhold til om en våpeneier fyller de helsemessige krav for å få tilbake inndratte våpen. I forhold til personer som er avhengig av medisinbruk for å fungere normalt, må daglig kjøring av tung lastebil i yrkessammenheng anses å representere et vel så stort ”fareelement” som tilgang til våpen. Det er ut fra dette vanskelig å forstå hvorfor det skulle være ulik praktisering og vektlegging av de sakkyndiges vurderinger på disse to høyst sammenlignbare saksområdene.

I klagene til Sivilombudsmannen ble det videre anført at det ikke er hjemmel i lov og forskrift til å utarbeide rundskriv med vilkår om at det må ha gått minst ett år etter at personer som har hatt psykiske problemer blir helt friskmeldt og uavhengig av medikamenter, til de igjen kan inneha skytevåpen. Dette følger av det faktum at Justisdepartementet mangler hjemmel for å gi utfyllende regler i forskrift vedrørende tilbakekall av våpenkort ved psykiske lidelser etter våpenloven § 10 første ledd. Dermed må også Politidirektoratet, som underordnet forvaltningsorgan, være forhindret fra å gi denne type regler gjennom rundskriv.

I klagene ble det også argumentert med at verken de lokale våpenkontorene eller Politidirektoratet har adgang til å følge selvlagede og standardiserte regler til erstatning forde individuelle og konkrete skjønnet som skal foretas ved vurdering av om det er grunnlag for tilbakekall av våpenkortet er våpenloven § 10 første ledd. 

Dessverre valgte Sivilombudsmannen ikke å behandle klagene. Dette ble begrunnet med at det følger av Sivilombudsmannsloven § 6 fjerde ledd at Sivilombudsmannen selv avgjør om de ønsker å behandle en klage. Likevel mente Sivilombudsmannen at klagene ga grunnlag for å ta opp enkelte av innsigelsene med Politidirektoratet på generelt grunnlag.

Slik oppfølging ble senere foretatt av Sivilombudsmannen i skriv til Politidirektoratet i desember 2012, hvor det uttales følgende i tilknytning til de absolutte vilkårene som er inntatt i punkt 3.8.4 i Rundskriv 2009/009;

«Beskrivelsen av direktoratets praksis kan oppfattes som relativt bastant med klare kriterier for henholdsvis nektelse og tilbakekall. Etter ordlyden synes det ikke å være rom for skjønn hva gjelder arten av helseplager, graden av tilfriskning (100% friskmelding) eller karantenetiden (minstetiden). Begrepet «psykiske lidelser» i blant annet overskriftene til de siterte avsnittene er nærmere beskrevet som «psykiske problemer», som – forutsetningsvis – har ført til en form for sykemelding. Det kan hevdes at «psykiske problemer» favner videre enn «psykiske lidelser» og at rundskrivet (og praksis) omfatter andre forhold enn det lovgiveren tenkte seg da våpenloven ble vedtatt og senere endret.»

Videre hitsettes følgende uttalelse;

«Det kan synes som om det i dag i liten grad foretas konkrete vurderinger av skikkethet i saker som gjelder psykisk helse. Politidistriktene viser gjerne til direktoratets praksis, og det kan se ut til at rundskrivet nærmest oppfattes som om det er gitt klare regler. Det kan hevdes at en reell toinstansbehandling i en slik situasjon vil være vanskelig.

…………..

På denne bakgrunn bes det om en nærmere redegjørelse for den generelle tolkningen av uttrykket «av særlige grunner anses som uskikket» til å ha skytevåpen i våpenloven § 7 tredje ledd og § 10 første ledd i relasjon til psykiske lidelser, jf. rundskriv 2009-9. Det bes herunder redegjort for hvilket medisinsk og/eller erfaringsmessig grunnlag direktoratet har for å operere med en så streng praksis ved vurderingen av ulike psykiske plager og lidelser. Er det direktoratets syn at slike helseplager med rimelig grad av sikkerhet fører til at en person er «uskikket» til å disponere skytevåpen – og det i minst ett år? Svaret bes begrunnet. Eventuell korrespondanse med helsemyndigheter eller lignende om dette bes tilsendt. Temaet er i noen grad omtalt i NOU 2011: 19 på s. 77-78, der det vises til regler for førerkort-saker.

"Alternativet til bastante og lett praktikable retningslinjer (eller regler) er en større grad av individuell helhetsvurdering basert på arten av helseproblemene, grunnlaget for eventuell innleggelse i psykiatrisk avdeling, oppholdets lengde, type medisinering, tidligere sykdomshistorie etc. Mener direktoratet at det er rom for denne type vurderinger, og hvorfor er i så fall ikke dette synliggjort i rundskrivet?»

Merkelig nok valgte Sivilombudsmannen i sitt skriv ikke å ta opp det helt sentrale spørsmålet om hvordan Politidirektoratet som underordnet forvaltningsorgan kan ha hjemmel for å utarbeide de absolutte vilkårene i punkt 3.8.4 i Rundskriv 2009/009, når det er uomtvistelig at Justisdepartementet mangler hjemmel for å utfylle kriteriet ”særlige grunner” i våpenloven § 10 første ledd gjennom forskrift. Hvis rundskrivet mangler hjemmel vil det heller ikke kunne påberopes i våpensaker. I så fall vil de tolkningsspørsmål i tilknytning til rundskrivet, som Sivilombudsmannen ba Politidirektoratet om å avklare, være uten interesse.

Etter å ha purret på svar mottok Sivilombudsmannen i mars 2013 brev fra Politidirektoratet. I brevet forsvares de absolutte vilkårene i Rundskriv 2009/009 på følgende måte:

«Enkelte av de legeattestene som har vært fremlagt i slike saker har fremstått mer som et generelt partsinnlegg enn en objektiv vurdering av våpeneierens psykiske helse.»

Videre uttales at, sitat:

«Direktoratet har på bakgrunn av den særlige risiko som psykisk ustabile personer utgjør lagt seg på en strenge og lett praktikable retningslinjer i slike tilfelle. Vi har videre lagt oss på en karantenetid etter friskmelding for å sikre at vedkommendes psykiske helse har stabilisert seg før våpeneieren igjen kan inneha skytevåpen

Karantenetiden regnes etter gjeldende praksis fra det tidspunkt vedkommende er uavhengig av medisinering. Selv om vedkommende kan fungere normalt hvis han /hun tar de forskrevne medisiner så har politiet liten eller ingen mulighet til å kontrollere at de forskrevne medisiner blir tatt.»

Disse uttalelsene kan vanskelig oppfattes annerledes enn at Politidirektoratet anser seg kompetent til å tilsidesette klare uttalelser fra medisinsk sakkyndige om at vedkommende våpeneier er tilstrekkelig ”friskmeldt” i relasjon til å inneha våpen. Dette står i klar motstrid til Fylkesmannens vektlegging av de tilrådinger som gis fra medisinsksakkyndige i dispensasjonssaker vedrørende kjørekort. Det er vanskelig å forstå hvorfor de to klageorganene skal operere med ulik vektlegging av de sakkyndiges vurderinger på disse to høyst sammenlignbare saksområdene.

Uttalelsene er også en innrømmelse av at den reelle grunnen til at Politidirektoratet har innført de selvlagde vilkårene om både å være ”helt friskmeldt og helt medikamentfri minst et år”, er for å forenkle og standardisere sin egen saksbehandling i våpensaker. Dermed har de i en årrekke unnlatt å foreta en selvstendig, individuell og konkret helhetsvurdering overfor den enkelte våpeneier basert på det mest sannsynlige faktum i saken, herunder uttalelser fra medisinsk sakkyndige på området.

Hvorvidt Sivilombudsmannen finner svarene fra Politidirektoratet tilfredsstillende gjenstår å se. De innsigelser til rundskrivets bastante utforming som fremkommer av Sivilombudsmannens skriv til Politidirektoratet, kan tyde på at siste ord ikke er sagt om denne problemstillingen.

Norsk Våpeneierforbund anser at det er viktig å få slutt på denne type diskriminering av store deler av den norske befolkning, som av ulike årsaker er avhengig av hjelp fra psykiatrien og medisiner for å fungere tilfredsstillende i hverdagen. Dersom alle i denne persongruppen virkelig var uegnet til å inneha våpenkort, skulle eksempelvis alle yrkessjåfører som går på såkalt ”lykkepiller” eller andre antidepressive medikamenter, og som politiet tilfeldigvis har fått vite har vært i psykisk ubalanse en gang i løpet av livet, ha vært fratatt sine kjørekort. Dette faller på sin egen urimelighet og ville aldri ha blitt akseptert.

Tilsvarende må formodes å gjelde det ikke ubetydelige antall politibetjenter som går på antidepressive medisiner, og som har tilgang til våpen i forbindelse med utøvelsen av sin tjeneste. Det faktum at våpenkort ikke tilbakekalles i disse tilfellene, understøtter hvor vilkårlig og urimelig det er å nekte tilbakelevering av våpen til personer som har hatt psykiske lidelser og har måttet benytte medisiner.

Den vanligste årsaken til at mennesker med ulike psykiske lidelser blir friskmeldt, er nettopp at de får oppfølging og behandling fra kyndig medisinsk hold. Dette forutsetter normalt også en viss medisinbruk. For de våpeneiere som er friskmeldt for psykiske lidelse ved hjelp av medisinbruk innebærer vilkåret om at vedkommende skal være både friskmeldt og medikamentfri en ”Catch 22 – situasjon”, og dermed i realiteten et absolutt forbud mot å få tilbake inndradde våpen.