Dublane, Skottland 1996.

Dette kan ikke skje i Norge ! sier vi. Men vi vet følgende: Justiskomiteen var innstilt på å utelate §27a, annet ledd. rett etter høringene forut for stortingsbehandlingen 3.4.98. Dette var rett før bombeattentatet i Drammen samme år fant sted, og så noen dager senere, drapene med skytevåpen på to politimenn på Austbø i Nordland. Vi tror at lovparagrafen ble vedtatt inkludert på grunn av den atmosfæren disse begivenhetene skapte. Dette førte til at Kristelig Folkepartis fraksjon snudde i saken og gikk inn for paragrafen, som eneste borgerlige parti. 

av

Andy Arratoonian

Jeg blir ofte spurt av skyttere, om hvilken hendelse som kunne føre til at den Britiske regjeringen nedla et absolutt forbud mot å eie håndvåpen for privatpersoner i U.K. Hendelsene som førte til denne infame beslutning er for det meste ignorert utenfor disse øyene, så dette er en ideell mulighet til å få fram fakta.

Det korte svaret er at det fulgte etter en forferdelig hendelse i Dunblane, Skottland, i 1996, når en sinnsforvirret person, bevæpnet med flere håndvåpen, med hensikt massakrerte en skoleklasse med uskyldige barn og noen av deres lærere.

Det er ikke min hensikt å gå gjennom hva som ledet til dette, eller forklare hvordan det kunne skje; det overlater jeg til de som er bedre kvalifisert enn meg. Men, det er mitt inderlige håp, at ved å gå gjennom hendelsene i den rekkefølge de skjedde, og se på resultatene av disse, vil sunn fornuft forhindre en slik grufull sak fra noensinne å gjenta seg noe sted i verden.

Morgenen mars den 13. 1996, var kald. Omtrent kl. 08:30 ble den 44 år gamle Thomas Hamilton, noe skallet og med briller, observert av en nabo mens han skrapet is fra sin hvite van som var parkert utenfor hans hjem i Kent Road, Stirling, i det sentrale Skottland. Litt etter gikk han inn i van'en, og kjørte mot byen Dunblane, ca. 10 km unna.

Ukjent for naboen – eller for noen andre, for den saks skyld – hadde han med seg to Browning pistoler og to Smith & Wesson revolvere. Han hadde tidligere søkt om, og fått innvilget våpenkort, som betød at han eide alle fire våpen legalt. Han hadde også med 501 skudd 9mm ammunisjon i 25 stk forlengede 20-skudds magasiner, pluss 230 patroner med .357 magnum, og revolverne ferdig ladd med 12 skudd. Han hadde fire hylstere på seg, og en stor kamera-bag med seg, sannsynligvis for å bære ammunisjonen.

Omtrent kl. 09:30 kom han fram til Dunblane barneskole, og parkerte van'en på den nedre parkeringsplassen, ved siden av en telefonstolpe. Han tok ut en avbiter fra en verktøykasse, og kuttet telefontråden ved bunnen av stolpen. Han gikk deretter over parkeringsplassen, og inn på skolen via en dør ved siden av gymsalen. Samtidig hadde 28 elever fra en 1. klasse skiftet til gymtimen, og gikk til gymsalen sammen med læreren, fru Owen Mayor. 25 av barna var bare 5 år gamle, de 3 siste hadde fylt 6 år. På vei til gymsalen passerte de uvitende den døren som Hamilton hadde kommet inn gjennom.

Fru Eileen Harrild, gymlærer, og en assistent, fru Mary Blake, var allerede i gymsalen. Fru Harrild skulle akkurat til å begynne timen når hun hørte en høy lyd som fikk henne til å snu seg rundt. Det var lyden fra Hamilton som skjøt to skudd i scenen på forsamlingshallen utenfor gymsalen – sannsynligvis i frustrasjon over at den var tom. Med pistol i hånden, kledd i en mørk jakke, svarte kordfløyelsbukser, og en hatt med ørevarmere, gikk han så inn i gymsalen. Fra døren skjøt han vilt, 29 skudd i rask rekkefølge. Han drepte ett barn umiddelbart, og såret flere andre. Fru Harrild ble truffet i begge underarmene, i den høyre hånden, og det venstre brystet. På tross av skuddsårene klarte hun å komme seg inn i et lager-rom ved siden av gymsalen, sammen med noen av barna. Fru Mayor ble skutt flere ganger, og døde umiddelbart. Fru Blake ble truffet, men også hun klarte å komme seg inn på lageret, og dytte noen av barna inn foran seg. Her prøvde de å roe ned, og trøstet de vettskremte, sårete barna, som satt hjelpeløse på gulvet i blodpøler, samtidig som de hørte skrikene og ropene fra klassekameratene i gymsalen. Kaldt fortsatte Hamilton med blodbadet. Han avfyrte enda 30 skudd, 16 av disse på kloss hold mens han sto over en gruppe barn som var skadet av skuddene, eller som hadde blitt kastet på gulvet.

En gutt fra 7. klasse hadde hellet på sin side. Han var sent ut på et ærend av læreren, og gikk langs vestsiden av gymsalen når han hørte høye smell og skrik. Han stoppet for å undersøke, kikket inn og så skytingen i full gang. Hamilton skjøt etter ham, men bommet. Gutten ble truffet av glassplinter, men klarte heldigvis å løpe vekk.

Hamilton gikk så over til den motsatte enden av gymsalen hvor han kom inn, og skjøt ytterligere 24 skudd i forskjellige retninger. Han skjøt gjennom et vindu mot det som kan ha vært en voksen som passerte lekeplassen, åpnet en nødutgang, og skjøt ytterligere 4 skudd i samme retning.

Han gikk gjennom nødutgangen og fyrte av fire skudd mot bibliotekets garderobe. Ett av skuddene sneiet en av personalet i hodet, fru Grace Tweddle. Samtidig underviste fru Catherine Cordon sin 7. klasse i rom nr. 7, klasserommet nærmest nødutgangen. Når hun hørte skudd derfra beordret hun hele klassen ned på gulvet. Hamilton skjøt 9 skudd inn i klasserommet. De fleste av projektilene ble senere funnet i bøker og utstyr. Ett skudd gikk gjennom ryggen på en stol, hvor et barn hadde sittet sekunder før!

Hamilton gikk tilbake til gymsalen, hvor han fortsatte å skyte. Til slutt kastet han fra seg pistolen og trakk en av revolverne. Han satte munningen i munnen, pekte oppover, og trakk av.

Fru Mayor og 15 barn lå døde i gymsalen. Et sekstende barn, hardt skadet, var dødt ved ankomst til Stirling kongelige sykehus. De hadde fått totalt 58 skuddsår, 26 av disse ville hver for seg ha vært dødelig. I tillegg hadde 10 andre elever fra klassen, og 3 lærere, fått skuddskader. 6 av disse var svært alvorlige, 4 alvorlige, og 3 mindre alvorlig. Thomas Hamilton hadde laget et ubeskrivelig blodbad, bare i løpet av 3 eller 4 minutter. Han hadde skutt totalt 105 skudd med 9mm ammunisjon fra en Browning pistol, før han brukte ett skudd fra en Smith & Wesson revolver til å gjøre ende på sitt eget elendige liv.

Hele nasjonen var forferdet over dette ubegripelige barbariet. Lord Cullen, en betydningsfull og respektert jurist, ble utpekt til å lede en offentlig høring, og undersøke hva som ledet til, og omstendighetene omkring, skytingen i Dunblane. Den Britiske regjeringen lovet å følge hans anbefalinger.

Det finnes ingen tvil om den fordømmelse, og det følelsesmessige omslaget som kom, både fra skyttere og ikke-skyttere, etter Hamiltons kalde gjerning. Bønner ble bedt for de uheldige ofrene, og sympatierklæringer ble sendt til foreldrene og de overlevende. Hele befolkningen deltok i Dunblanes sorg. Det universelle spørsmålet var: Hvordan kunne et monster som Hamilton få lov til å eie håndvåpen, som han kunne bruke med kaldt blod til å myrde små barn? Hvordan kunne noe slikt forhindres fra å noensinne hende igjen?

De nedbrutte foreldrene organiserte "Snowdrop Campaign", en aksjonsgruppe dedikert til å arbeide for et forbud av alle håndvåpen. Deres kollektive reaksjon var kun følelsesmessig begrunnet – neppe noen overraskelse under slike omstendigheter! Hele nasjonen identifiserte seg med dem, og en intens følelse av solidaritet ble født. Uheldigvis inkluderte dette også en kraftig bølge av anti-våpen stemning.

Underskriftslister ble laget, og hundretusener av underskrifter samlet inn. Følelsene var sterke, og politiske opportunister, forkledd som sympatisører, kom krypende ut av bolet og benyttet Dunblane til å fremme sine egne lyssky ambisjoner.

14 oktober 1996, nesten på dagen syv måneder etter den tragiske hendelsen, ble Lord Cullens etterlengtede rapport offentliggjort. To dager senere, 16 oktober, sjokkerte regjeringen skytterne ved å gå langt utover anbefalingene i Cullen rapporten, og proklamerte et totalt forbud mot alle håndvåpen! Det eneste unntaket skulle være .22 enkeltskudds pistoler, men disse skulle oppbevares i skytterklubbenes lokaler.

Det generelle politiske klimaet i landet på den tiden ble et viktig element i sakens gang, og bidro sterkt til den endelige bannlysningen. Scenen er satt: Det Konservative partiet, som har regjeringen, ligger nede for telling, desperat forsøker de å tilbakevise påstander om bestikkelser, korrupsjon og utbredt latskap. På meningsmålingene er kolera mer populært, og valget er kun måneder unna. For å unngå en total katastrofe ved stemmeurnene trenger partiet å riste av seg det dårlige imaget, og skaffe seg en aura av respektabilitet.

Så kommer Dunblane! Nei, ikke katastrofen, men den massive bølgen av anti-våpen følelser den har generert. Regjeringen ser dette som en anledning, sent fra himmelen, til å gjenvinne sin popularitet ved å gi opinionen hva den vil ha. To fluer i en smekk! Hamilton brukte lovlig eide håndvåpen til å begå sin forbrytelse. Ergo, forby alle lovlige håndvåpen, og man sørger for at forbrytelsen aldri vil gjenta seg.

Som løsning var det muligens mer en politisk nødløsning, enn en effektiv. Men hadde regjeringen noe valg? Hva som helst av mindre strenge tiltak ville vært et sikkert politisk selvmord. Ikke at de Konservative viker tilbake for upopulær lovgivning. Den beryktede skatten, poll tax, de påla landet for noen år siden førte til vold, opprør, og til slutt, Margaret Thatchers avgang. Men omstendighetene var annerledes da. De hadde akkurat vunnet valget, og hadde fire eller fem år foran seg til å snu den negative opinionen dette medførte. Nå hadde de knappe fire eller fem måneder! En desperat situasjon som ble møtt med desparate mottiltak.

En annen aktør i spillet er Arbeiderpartiet, for tiden i opposisjon til regjeringen. De har også øynene fast festet til vårens valg, og spiller for galleriet. I et forsøk på å være mer katolsk enn Paven, anklager de regjeringen for å ta alt for lett på våpeneierne, og foreslår et totalt forbud som også inkluderer enkeltskudd .22 pistoler! Så, i kappløpet mot den moralske opphøyethet, slåss begge partier om Dunblane sympati-stemmene, i en "Jeg-kan-forby-mer-enn-du-kan" konkurranse!

Den alt overveiende følelsesmessige anti-våpen reaksjonen var basert på total uvitenhet om systemet, og våpenhaterne var raske til å utnytte situasjonen. De fleste later til å tro -- helt feilaktig – at for å kjøpe et våpen legalt, trenger du bare å fylle ut et skjema i våpenforretningen, gi det til ekspeditøren, og gå ut med ønsket våpen og våpenkort! Det de ikke vet er at prosessen sannsynligvis tar seks eller åtte måneder, inkluderer pålitelige referanser, en lang karantenetid med medlemskap i en godkjent skytterklubb, og mye, mye mer! Ikke på noe tidspunkt ble disse fakta effektivt publisert av våpenlobbyen, eller for den saks skyld av pressen, som lot være å opplyse om disse fakta. Heller ikke ble det noen gang nevnt, at å skaffe seg et illegalt våpen i en hvilken som helst storby eller havn ville antakelig ta omtrent to timer – om du visste hvilke steder å gå med de rette spørsmålene!

Et annet fakta som aldri ble fulgt ordentlig opp av våpentilhengerne var Hamilton's egnethet – eller mangel på dette – for å inneha våpenkort. Han var i politiets søkelys allerede i 1983, med beskyldninger i forbindelse med unge gutter, og selv om han aldri hadde vært dømt for kriminelle forhold, var han alltid på tynn is. Han ble påstått å ha en paranoid personlighet med trang til å kontrollere andre, sammen med sterke indikasjoner på pedofili. I november 1991 – hele fem år før skuddene i Dunblane – skrev en politisersjant en rapport om Hamilton: "Jeg mener bestemt at Hamilton har en usmakelig karakter og ustabil personlighet." Rapporten konkluderes med: "Med all respekt ber jeg om at det seriøst overveies å tilbakekalle denne mannens våpenkort som et forebyggende tiltak, da det er min oppfatning at han er et beregnende og svikaktig individ, som man ikke kan stole på."

Enkelte, inkludert den senior politioffiser som rapporten ble sendt til, kan ha trodd at ingenting kunne gjøres dersom det ikke var begått en forbrytelse. Feil! Seksjon 27(1) i Våpenloven av 1968 gir mulighet til å avslå en våpensøknad, og seksjon 30(1) gir mulighet til å tilbakekalle våpenkort dersom vedkommende "..ikke er måteholden eller viser uholdbar oppførsel, eller på annen måte er uskikket til å inneha våpen. . ." Kort sagt, en dom var på ingen måte nødvendig. I tillegg hadde Hamilton bevist gjennom flere år at han var svært "uskikket" til å inneha våpen, men ingenting ble gjort med det. Han fikk lov til å beholde sine våpen! Systemet som kunne stoppe han var der. Det ble bare ikke benyttet!

Hamilton's grufulle handlinger vil for all tid overskygge det faktum, at han kunne gjennomføre massakren med lovlig eide våpen. Men det var dette faktum som til slutt førte til håndvåpenforbudet, fordi både regjering og opposisjon kunne peke på våpeneierne som syndebukker, mens de ignorerte de virkelige syndebukkene: myndighetene som tillot Hamilton å få adgang til våpen!

Rekkevidden av Hamilton's onde intensjoner kom ikke for dagen før mye senere. Han hadde ikke med seg fire våpen og mengdene av ammunisjon ved en tilfeldighet. Hans hensikt var å utrydde alle på skolen! Han hadde tidligere spurt en gutt om skolebygningene, og når ting skjedde, og det er helt klart at han hadde til hensikt å ankomme når både lærerstaben og elevene var i forsamlingssalen. Av en eller annen grunn fortalte gutten at forsamlingstiden var 09:30, mens den i virkeligheten var 09:00 – en liten løgn som trolig sparte hundrevis av liv den dagen! Så var det telefonkablene Hamilton kuttet av i stolpen ved parkeringsplassen. Uten at han visste det hadde han kuttet linjene til nabohusene, mens linjene til skolen var intakte; noe som betød at sambandet til nødetatene senere på dagen ikke ble påvirket.

Hva kan norske skyttere lære av Dunblane? Først og fremst at politikere, og politiske opportunister, vil utnytte offentlig uvitenhet – uvitenhet om fakta og uvitenhet om systemet – for å trumfe sin vilje gjennom hver gang. Pressen vil også nesten alltid presentere kun en side av saken, vanligvis negativ til våpen. Norsk Våpeneierforbund arbeider for dine interesser, og hjelper deg i vanskelige saker. Jeg tillater meg å anbefale, at du aktivt støtter opp om de som arbeider for dine rettigheter som våpeneier, ellers risikerer du, som oss i England, å miste dem!

Det kan være av interesse å nevne, som en kommentar, at jeg tilbød denne artikkelen til flere av de store våpenbladene i USA. Ingen var interessert i å trykke den!

av

Geir Reien

Artikkelen er hentet fra hjemmesidene til Andy Arratoonians enmanns forretning Horseshoe Leather Products, og oversatt med Arratoonians tillatelse. Artikkelen er skrevet for det amerikanske markedet, men er i oversettelsen tilpasset norske forhold. Oversettelsen er gjort av meg, som dessverre ikke er en ekspert i engelsk, så kvaliteten kan være haltende. For de som ønsker å lese originalen henviser jeg til HLP's hjemmesider: http://www.horseshoe.co.uk/ , se under FAQ, Q7 Why is there a ban on handguns in Britain?

Så det neste spørsmålet, kan det skje i Norge? Personlig tror jeg ikke det, men min oppfatning er at man kan ikke basere sin framtid på å tro. For ti år siden trodde jeg ikke at Muren i Berlin noen gang ville falle. Vi har våpenlover i Norge, som minner svært om det som fantes i England, med mulighet for å tilbakekalle våpenkort for uskikkete personer. Det blir sjelden gjort. I Aftenposten 06.05.2001 sto følgende notis: "Vanskelig å inndra våpen fra sinnsyke. Politiet har store problemer med å inndra våpen fra mentalt ustabile personer. I tre år har politi og helsemyndigheter etterlyst klarere retningslinjer for hvordan psykiatriske pasienter med våpentillatelse skal takles. De venter fortsatt på svar fra sentrale myndigheter, skriver Dagsavisen. Helsepersonell har i dag plikt til å melde fra til politiet når en person er uskikket til å kjøre bil, men ikke hvis personen er uskikket til å ha våpen. Spørsmålet om samarbeid mellom helsearbeidere og politi i slike saker er til vurdering i Justisdepartementet. Saksbehandlingen skal foregå i det nye Politidirektoratet. (NTB)"

Heller ikke engelske skyttere kunne noensinne forestille seg et totalt forbud mot håndvåpen. De våknet dessverre for sent. I ettertid har de dannet organisasjonen "Justice for Shooters", som arbeider for å få tilbake sine rettigheter, men i slike saker er det ikke lett å få tilbake rettigheter, når de først er mistet. Arbeiderpartiet, som overtok regjeringsmakten i England etter det ovenfor nevnte valget, forbød også enkeltskudds .22 pistoler.

Også i Australia var det en liknende hendelse, hvor en mann med halvautomatisk rifle skjøt og drepte flere personer. Resultatet var et totalforbud mot alle halvautomatiske våpen.

Våpenmotstandere har tiden på sin side. De kommer med små endringer i lovgivningen, som langsomt begrenser dine rettigheter. Hver for seg er det kanskje ikke så ille, men retningen og målet er skremmende. Og når det inntreffer en hendelse som i Dunblane utnytter de det skruppelløst for å oppnå sine mål om totalt våpenforbud

Har du ønsker om å bevare den skytekultur vi har innen jakt og idrett i dag,

vær aktiv med dine argumenter

ovenfor de politikerne du har valgt

til å fremme dine standpunkter på Stortinget.

Tegn medlemskap og støtt NV`s arbeide for at vi også

i framtiden kan få

erverve, inneha og bruke våpen

innenfor samfunnsmessige forsvarlige former,

og det å ta vare på våpen som en del av vår tradisjon og kultur.

Medlemskap koster:

 kr. 130,oo.

Til konto: 7877.08.82566

NV, Brøtergt. 6, 2000 LILLESTRØM.