§ 27a, annet ledd Hjemmebesøksparagrafen og bekymringstelefoner.

v/ Jan H. Blehr.

Undertegnede skrev for snart et år siden, i januar 2001, en betenkning om hvilke problemer som kunne oppstå i forbindelse med våpenlovens § 27 a og praksis i forbindelse med politiets hjemmekontroll hos den enkelte våpeneier. Det ble her pekt på forholdet til grunnlovens § 102 som bestemmer at "Husinkvisisjoner maa ikke finde sted, uden i kriminelle Tilfælde". Videre ble det også pekt på muligheten til i realiteten å foreta kontroll uten 48 timers varsel ved å benytte seg av ransakningsbestemmelsene i straffeprosesslovens kapittel 15, særlig § 192 og følgende. Det ble også nevnt et konkret eksempel, hvor den effektive frist som ble satt før kontroll fant sted ikke var 48 timer, men 45 minutter. Det forløpne år har vist at de problemsituasjoner som man så kunne oppstå, nettopp har vist seg å inntreffe. -

Tidsfristen på 48 timer:

I brev av juni 2001 fra Politidirektoratet vedrørende en konkret sak anføres det at : "Det er riktig at det hadde gått mindre enn 48 timer fra politiet kontaktet våpeneieren til kontrollen ble gjennomført. Våpeneieren hadde selvsagt full anledning til å påberope seg 48-timersregelen, men valgte ikke å gjøre dette, men samtykket i tidspunktet for når kontrollen skulle gjennomføres." Slike vurderinger i etterhånd har selvsagt lite for seg. For den enkelte våpeneier som blir oppringt fra politiet og som der og da må ta stilling til om politiet skal få adgang til å kontrollere hans våpen på kortere varsel enn 48 timer, er situasjonen ikke så grei. Han føler seg som regel i en underlegen situasjon, og vil ofte være av den mening at kontroll og vurdering vil være strengere dersom han ikke samtykker på stedet. Imidlertid er det all grunn til å fastholde på en minstefrist på 48 timer, da denne bestemmelsen ellers meget lett vil bli uthulet.

Ransaking etter straffeprosesslovens kapittel 15:

Dersom det er mistanke om et kriminelt forhold, har politiet selvsagt all grunn til å foreta ransaking innenfor de rammer som straffeprosessloven setter. Men hva om man bruker disse reglene selv om det ikke er åpenbart at noe kriminelt er på ferde ?

Et eksempel på dette var et tilfelle hvor en eldre mann følte seg uvel om kvelden, han var alene i hjemmet og tilkalte en ambulanse. Da sykebilen kom var han blitt bedre, og det ble ikke nødvendig med innleggelse. En av ambulansesjåførene hadde imidlertid lagt merke til et stort våpenskap av fleste hagler. Et par dager senere besluttet politiet ransaking etter tips fra ambulansesjåføren. FG-godkjent våpenskap var i bestilling, men ennå ikke levert. 10 våpen ble beslaglagt. To hagler skulle vært etterregistrert (og er senere blitt det), for de øvrige våpnene, hvorav de fleste tilhørte sønnen i huset, var de våpen som skulle være registrert også blitt dette. Politiet har her utstedt forelegg til far og sønn og de beslaglagte våpen er ennå ikke tilbakelevert. Det er på det rene at slik som faktum så ut på det tidspunkt da ransakingen ble besluttet, var det ingen grunn til å treffe slik beslutning. Det forelå heller ingen hastegrunn, vanlig kontroll med varsel etter 48-timers regelen ville vært det korrekte.

Bekymringsmeldinger:

Bekymringsmeldinger er mest vanlig i barnevernsaker. Det siste året har vist oss at slike også kan føre til uanede resultater i forbindelse med våpenloven.

En våpeneier på Vestlandet bodde alene sammen med sin hund etter at konen hadde flyttet hjemmefra. Hans svigermor ble bekymret, hun syntes at han spiste så lite og mente at han kanskje var blitt lei livet. Dette ble meddelt politiet, som sent en kveld kom hjem til ham og ville se på situasjonen. De ønsket å ta ham med til psykiatrisk undersøkelse. Dette ble gjort og han ble kjørt langt avgårde til nærmeste sentralsykehus. Her fant legene ham helt i orden og han haiket hjem neste dag. Da han ble hentet hadde hunden hans stukket av, og i denne forbindelse var en verandadør blitt stående oppe. En nabo la merke til dette og varslet politiet. I stedet for å låse av huset, brøt de seg inn i hans meget godt avlåste våpenrom og beslagla alt det de fant der. Det har senere vist seg at det var liten grunn til beslaget, drøftelsene har i det vesentlige gått på om han hadde for meget krutt hjemme og om et av hans våpen var defekt eller ikke og således burde vært registrert. Vedkommende, som er en ivrig skytter, valgte å flytte til en annen kommune, solgte fiskebåten sin, og har ennå ikke fått igjen sine våpen. Både det lokale lensmannskontor, politiet og Politidirektoratet har brukt mere enn lang tid på å behandle saken.

Et annet tilfelle var hvor bobestyrer i et dødsbo hadde fått referert en uttalelse fra en av arvingene, en våpeneier, hvor vedkommende var sterkt negativ til en av de øvrige arvinger. Bobestyreren var bekymret og drøftet saken med arvingenes advokater. Resultatet ble at våpeneieren noen dager senere ble oppsøkt av politiet, lagt i jern og kastet et døgn på glattcelle, samt fikk sine våpen beslaglagt. Vedkommende er from som et lam og hva han hadde utalt var antagelig ikke mer enn hva de fleste av oss kan si ved visse anledninger.

I tillegg har vi sett en del tilfelle hvor motparter i familiesaker benytter det faktum at den andre er våpeneier som et ekstra kort i forhandlinger om foreldrerett, samværsregler, o.l. ved å hevde at våpeneieren er truende eller har uregistrerte våpen. Det resulterer ofte i lange og omfattende drøftelser med politiet, som regel uten at det har vært noe reelt grunnlag for påstandene.

Vi må registrere at klimaet har hardnet til ovenfor våpeneierne. Det gjelder ikke bare bestemmelsene om sikkerhetsskap, som i alle tilfelle kan være en meget fornuftig investering. På den ene siden synes holdningen hos enkelte saksbehandlere i Politidirektoratet og ved de enkelte politidistrikter å være ugrunnet negativ. Videre har oppslag i pressen om våpentyverier, våpen som kommer på avveie og løse påstander gitt et negativt bilde, som ikke er korrekt. Det store flertall av våpeneiere er nok mer lovlydige enn gjennomsnittet ellers i samfunnet og utgjør en hjelpende ressurs både for politi, forsvar og lokalsamfunn. På den annen side har vi registrert en positiv holdning til våpeneierne fra den nye justisminister Odd Einar Dørum.

Dette må følges opp politisk, slik at man kan få endret/strøket våpenlovens § 27 a. Bestemmelsen hører ganske enkelt ikke hjemme i et samfunn, slik som vi ønsker at kommende generasjoner skal vokse opp i. "Hjemmebesøk" er hva vi forbinder med samfunn hvor rettssikkerhet ikke er det ordet som først faller en i munnen. Grunnlovens § 102 skal faktisk tas alvorlig.

Jan Heftye Blehr.

Attorney-at-law/Advokat Partner Advokatfirma Hersløv·Flod & CO DA MNA